Where the female gesture arouses contemporary art
Sayoko Nakahara, Curator
(H+F Curatorial Grant, FRAC Nord-Pas de Calais, France)
The exhibition title ‘in which the smallest gesture becomes epic’ has multiple quotations. Amongst them, it is worth mentioning at the beginning that the tagline of the film ‘Hunger’ (2008), directed by the British artist Steve McQueen, includes the phrase: An odyssey, in which the smallest gestures become epic and when the body is the last resource for protest. This film, depicting the 1981 Irish hunger strike, describes the series of protests staged by the Provisional Irish Republican Army (IRA) volunteers at Maze Prison in Northern Ireland.
The Republican prisoners tried to regain their political status from the British government by performing the crucial physical actions: the no-wash protest and refusal of food, until the leader Bobby Sands died in the prison after his fight for 66 days. The film deliberately illustrates, as in the tagline, how the individual can react and contend for the society, moreover, how the urgent issue can provoke public awareness with the extreme reality.
The exhibition ‘in which the smallest gesture becomes epic’ coincides with the 100 years anniversary of women’s right to vote in Norway. The history and contexts of feminism in Norway are detailed in the following two essays, and a direct political reference or practical action towards society is not the central aim of the exhibition by its nature. Art is not the substitute of those; this exhibition explores how the contexts of feminism can be interpreted in contemporary art.
In addition to the new body of artworks by three Norwegian artists based in Bergen: Gitte Sætre, Bo Magnus and Nina Grieg, this exhibition includes the remarkable video art piece entitled ‘Ohyra’ (2007) by the leading Swedish artist Klara Lidén on loan from the collection of FRAC Nord-Pas de Calais in France. This work significantly enhances the connotation of the exhibition theme and adds international perspectives and inspirations to the project.
Klara Lidén’s video work ‘Ohyra’ is a four-minute minimalist drama in her kitchen in Stockholm, filmed in black and white from a fixed angle, where the artist herself appears as a freakishly aggressive feminist militant, complaining that she is unable to pay neither her rent nor feel the earth under her feet. In this work, civil disobedience plays an important role and feelings of frustration, anxiety and bitterness, which can be summarised as a continuous quest to break the social conventions, are apparent.
Lidén shakes off cultural constructions of how people are supposed to use their habits and lets her creative energy run free. Her ‘gesture’ as a performance conveys her political commitment through actions punctuated with concocted strategies and manipulated with ingenuity. She has a unique way of emphasising the power of simplicity and the liberating qualities of taking charge of the present situation. She transforms the ordinary situation of a woman in a kitchen to the stage for an activist, and instinctively develops her vital representation.
Gitte Sætre collects dust from her house as her artistic methodology, and photographs each small mass of dust as a series of work. House dust comprises hairs, fibers of cloths, crumbs, dirt and mold, mites and bacteria. It is the waste derived from the very essence of one’s daily life, and symbolises the existence of human beings as if it were the intimate microcosm that exposes one’s private activities. At the same time, it is a biological creature, which can grow, ferment and produce another appearance.
If one could say that housekeeping work such as cleaning is the traditional role of women, this artwork embraces a sense of critique to women’s identities. Moreover, Sætre sublimates such controversies to the realm of aesthetics. Her intense attachment to dust, fostered since her childhood, metamorphoses into theatrical still images, effectively captured by utlising mixed techniques of the strobo, high-performance camera and control of exposure time. Thus her inner gaze extensively begins resonating with publics.
Bo Magnus depicts 96 portraits of female figures, who contributed to gaining the rights and social status of women from the 1800s up to now. She projects the original digital image, collected mainly from the Internet, to a transparent acrylic sheet, and traces the face with white interference colours almost momentarily, within a few minutes per sheet. The paint flow is uncontrollable and always runs its course. Her series of iridescent paintings are fluid and interactive; they show different colours and lights, according to where the audience stands.
The figures are the legacy of feminist history, however, Magnus does not wish to unveil their names and achievements. Her interest solely addresses the visuals, combining all faces together; this artwork is not merely a group of portraits but rather a radical experiment of images. The overwhelming aggregation of faces can be compared to ‘48 Portraits’ (1972) by Gerhard Richter, for the sake of investigating the significance that all figures are female. However, the play-of-colour applied in her paintings might obscure and complicate its crystal-clear answer.
Handling more than 250 colours, Nina Grieg paints her works only with eye shadows, a typical women’s cosmetic item. Although the eye shadows often appear in vivid colours on faces as symbols of women, they exert delicate and sensitive effects when used as paint on paper and canvas. They also produce rich gradations and deep impacts generated by the many layers. Her method can be layered with the sense of small gestures of women in society, and can speak for them.
Grieg goes through the process of collecting her motives through varied sources: newspapers, books, films and also photographs taken by herself. She selects the images with intuition and curiosity, and takes shots with web-cams. The original images are camouflaged in her work because of the nature of the eye shadow-paints that blur the contours of objects. The subtle brush strokes, produced by the artist, add abstract but profound implications to the common scenery that women confront directly or virtually.
This exhibition seeks multiple possibilities to examine the environment and social structure surrounding women within the methodologies of contemporary art. All four artists exclusively set their starting points in their immediate surroundings, focusing on ‘small gestures’ of women, then cultivate the aesthetic or creative inspirations to question dominant ideologies. This is one of the urgent themes, which needs to be pursued in conjunction with the memorable event of women's suffrage in Norway, and is exactly where the female gesture arouses contemporary art.
Reference: FRAC Nord-Pas de Calais, Collection 2001-2010 #3
Sayoko Nakahara, Curator
(H+F Curatorial Grant, FRAC Nord-Pas de Calais, France)
The exhibition title ‘in which the smallest gesture becomes epic’ has multiple quotations. Amongst them, it is worth mentioning at the beginning that the tagline of the film ‘Hunger’ (2008), directed by the British artist Steve McQueen, includes the phrase: An odyssey, in which the smallest gestures become epic and when the body is the last resource for protest. This film, depicting the 1981 Irish hunger strike, describes the series of protests staged by the Provisional Irish Republican Army (IRA) volunteers at Maze Prison in Northern Ireland.
The Republican prisoners tried to regain their political status from the British government by performing the crucial physical actions: the no-wash protest and refusal of food, until the leader Bobby Sands died in the prison after his fight for 66 days. The film deliberately illustrates, as in the tagline, how the individual can react and contend for the society, moreover, how the urgent issue can provoke public awareness with the extreme reality.
The exhibition ‘in which the smallest gesture becomes epic’ coincides with the 100 years anniversary of women’s right to vote in Norway. The history and contexts of feminism in Norway are detailed in the following two essays, and a direct political reference or practical action towards society is not the central aim of the exhibition by its nature. Art is not the substitute of those; this exhibition explores how the contexts of feminism can be interpreted in contemporary art.
In addition to the new body of artworks by three Norwegian artists based in Bergen: Gitte Sætre, Bo Magnus and Nina Grieg, this exhibition includes the remarkable video art piece entitled ‘Ohyra’ (2007) by the leading Swedish artist Klara Lidén on loan from the collection of FRAC Nord-Pas de Calais in France. This work significantly enhances the connotation of the exhibition theme and adds international perspectives and inspirations to the project.
Klara Lidén’s video work ‘Ohyra’ is a four-minute minimalist drama in her kitchen in Stockholm, filmed in black and white from a fixed angle, where the artist herself appears as a freakishly aggressive feminist militant, complaining that she is unable to pay neither her rent nor feel the earth under her feet. In this work, civil disobedience plays an important role and feelings of frustration, anxiety and bitterness, which can be summarised as a continuous quest to break the social conventions, are apparent.
Lidén shakes off cultural constructions of how people are supposed to use their habits and lets her creative energy run free. Her ‘gesture’ as a performance conveys her political commitment through actions punctuated with concocted strategies and manipulated with ingenuity. She has a unique way of emphasising the power of simplicity and the liberating qualities of taking charge of the present situation. She transforms the ordinary situation of a woman in a kitchen to the stage for an activist, and instinctively develops her vital representation.
Gitte Sætre collects dust from her house as her artistic methodology, and photographs each small mass of dust as a series of work. House dust comprises hairs, fibers of cloths, crumbs, dirt and mold, mites and bacteria. It is the waste derived from the very essence of one’s daily life, and symbolises the existence of human beings as if it were the intimate microcosm that exposes one’s private activities. At the same time, it is a biological creature, which can grow, ferment and produce another appearance.
If one could say that housekeeping work such as cleaning is the traditional role of women, this artwork embraces a sense of critique to women’s identities. Moreover, Sætre sublimates such controversies to the realm of aesthetics. Her intense attachment to dust, fostered since her childhood, metamorphoses into theatrical still images, effectively captured by utlising mixed techniques of the strobo, high-performance camera and control of exposure time. Thus her inner gaze extensively begins resonating with publics.
Bo Magnus depicts 96 portraits of female figures, who contributed to gaining the rights and social status of women from the 1800s up to now. She projects the original digital image, collected mainly from the Internet, to a transparent acrylic sheet, and traces the face with white interference colours almost momentarily, within a few minutes per sheet. The paint flow is uncontrollable and always runs its course. Her series of iridescent paintings are fluid and interactive; they show different colours and lights, according to where the audience stands.
The figures are the legacy of feminist history, however, Magnus does not wish to unveil their names and achievements. Her interest solely addresses the visuals, combining all faces together; this artwork is not merely a group of portraits but rather a radical experiment of images. The overwhelming aggregation of faces can be compared to ‘48 Portraits’ (1972) by Gerhard Richter, for the sake of investigating the significance that all figures are female. However, the play-of-colour applied in her paintings might obscure and complicate its crystal-clear answer.
Handling more than 250 colours, Nina Grieg paints her works only with eye shadows, a typical women’s cosmetic item. Although the eye shadows often appear in vivid colours on faces as symbols of women, they exert delicate and sensitive effects when used as paint on paper and canvas. They also produce rich gradations and deep impacts generated by the many layers. Her method can be layered with the sense of small gestures of women in society, and can speak for them.
Grieg goes through the process of collecting her motives through varied sources: newspapers, books, films and also photographs taken by herself. She selects the images with intuition and curiosity, and takes shots with web-cams. The original images are camouflaged in her work because of the nature of the eye shadow-paints that blur the contours of objects. The subtle brush strokes, produced by the artist, add abstract but profound implications to the common scenery that women confront directly or virtually.
This exhibition seeks multiple possibilities to examine the environment and social structure surrounding women within the methodologies of contemporary art. All four artists exclusively set their starting points in their immediate surroundings, focusing on ‘small gestures’ of women, then cultivate the aesthetic or creative inspirations to question dominant ideologies. This is one of the urgent themes, which needs to be pursued in conjunction with the memorable event of women's suffrage in Norway, and is exactly where the female gesture arouses contemporary art.
Reference: FRAC Nord-Pas de Calais, Collection 2001-2010 #3
Der et kvinnelig perspektiv berører samtidskunsten
Sayoko Nakahara, Curator
(H+F Curatorial Grant, FRAC Nord-Pas de Calais, France)
Utstillingen undertittel ‘der den minste bevegelse blir til en episk hendelse’ har mange referanser. Blant disse finner vi filmen ‘Hunger’ (2008), som sitatet er hentet fra, regissert av den britiske kunstneren Steve McQueen, som sier: En odysse der den minste bevegelse blir til en episk hendelse og kroppen blir det siste våpen en kan protestere med. Filmen dreier seg om et fengselsopprør blant IRA sympatisører i 1981 ved Maze fengselet i Nord Irland.
IRA fangene prøvde å tilkjempe seg politisk status hos de britiske styresmaktene ved hjelp av fysisk hadling; de nektet å vaske seg og ta til seg føde. Lederen av opprøret, Bobby Sands, døde etter 66 dagers sultestreik. Filmen beskriver, slik overskriften antyder, hvordan et lite menneske kan reagere og kjempe mot samfunnet, og hvordan et presserende tema kan skape bevissthet hos publikum for en sak og situasjon.
Utstillingen ‘der den minste bevegelse blir til en episk hendelse’ sammenfaller med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. Feminismens historie og kontekst beskrives i to andre essay i denne katalogen, men noen konkret politisk referanse eller praktisk opposisjonell reaksjon mot samfunnet er ikke utstillingens tema. Kunst er ikke et substitutt for politisk handling; i denne utstillingen er formålet heller å tolke feminismen i lys av et samtidig kunstuttrykk.
I tillegg til nye verk av de tre bergensbaserte norske kunstnerne Nina Grieg, Bo Magnus og Gitte Sætre viser også utstillingen et enestående videoverk av den svenske kunstneren Klara Lidén; ‘Ohyra’ (2007), innlånt fra samlingen FRAC Nord-Pas de Calais i Frankrike. Dette verket påvirker utstillingens tema og gir den et ytterligere internasjonalt preg.
Klara Lidéns videoverk ‘Ohyra’ består av et minimalistisk drama over fire minutter i kjøk kenet hennes i Stockholm. Filmet i sort/hvitt med fast kameravinkel fremstår kunstneren som skremmende militant aktivist som klager over sin manglende evne til hverken å få betalt husleia eller ha trygg grunn under føttene. Verket beskriver sivil ulydighet og frustrasjon, angst og bitterhet, samt en stadig pågående kamp mot sosiale konvensjoner.
Lidén rister av seg kulturelle forventninger om hvordan mennesker er forventet å opptre og slipper sin kreative energi fullstendig løs. Hennes ‘gestus’ i performancen viser det politiske engasjementet i handlinger og spontane valg, som hun genialt manipulerer for å få fram sitt budskap. Hun har en enestående evne til å få vektlagt styrken i det enkle og de frigjørende kvalitetene ved å ta grep om situasjonen hun befinner seg i. Hun omskaper det dagligdagse ved en kvinne på et kjøkken til en scene for en aktivist og derved utvikler hun også instinktivt en vital representasjon.
Gitte Sætre samler støv som kunstnerisk strategi. Hun fotograferer husstøv; hår, fiber, skitt, mugg, midd og bakterier i en lang serie av fotografier. Det er avfallet, selve essensen av moderne menneskers daglige liv, som symboliserer vår tilværelse som mennesker; et personlig mikrokosmos som avslører vår private virkelighet og handlinger. Samtidig representerer det et biologisk vesen som kan vokse, ese ut og formere seg for så å gjenoppstå i en ny form.
Dersom man definerer den tradisjonelle kvinnerollen til i hovedsak å bestå av rengjøring innebærer verket en kraftig kritikk av kvinners identitet. Sætre klarer dessuten å sublimere dette kontroversielle standpunktet til estetikk. Det intense forholdet til støvet og urenheten, innprentet i henne fra barnsben av, gjennomgår en metamorfose og gjenoppstår som teatralske stillsbilder, effektivt fanget gjennom linsen i et avansert kamera og ved bevisst kontroll med blenderåpningen. På denne måten klarer hennes indre blikk å skape resonnans hos betrakteren.
Bo Magnus viser 96 portretter av kvinner som har vært viktige for kvinnefrigjøringen fra 1800- tallet og framover. Hun projiserer digitale bilder, i hovedsak samlet fra internett, til transparente akrylflater og avtegner ansiktene med hvite nyanser i løpet av noen minutter på hver flate, som øyeblikksbilder. Malingen flyter slik den vil og er ukontrollert. Bildene blir flyktige og interaktive; de viser ulike fargenyanser og lysvirkninger basert på hvor i rommet betrakteren befinner seg.
Figurene representerer arven fra feministisk historie, men Magnus unngår å peke hverken på navn eller meritter disse kvinnene har oppnådd. Hun opptas kun av det visuelle, sammensetningen av ansikter. Dette verket er ikke bare en serie portretter men langt mer et radikalt billedlig eksperiment. Den overveldende ansamlingen av ansikter kan sammenlignes med Gerhard Richters ‘48 Portraits’ (1972), i den forstand at alle figurene er kvinner. Imidlertid vil fargespillet i verkene hennes tilsløre og forvanske det krystallklare innholdet.
Med en fargepalett på mer enn 250 farger maler Nina Grieg ved hjelp av et typisk kvinnelig medium, øyenskygge. Selv om øyenskyggen skaper sterke farger på en kvinnes ansikt, avgir den på papiret en helt annen og mye mer delikat valør. Fargene skaper også sterke graderinger og virkninger gjennom de mange lagene som legges på. Metoden kan forstås som de mange betydningene handlinger kvinner utfører i samfunnet har, og kan ses på som et symbolsk for disse.
Grieg går gjennom en prosess der hun samler motiver fra en rekke ulike kilder: aviser, bøker, filmer og egne fotografier. Hun velger bilder intuitivt og spørrende og tar også bilder ved hjelp av et webkamera. Originalbildene kamufleres i arbeidene hennes gjennom bruken av øyenskygge som visker ut konturene i objektene. De subtile penselstøkene kunstneren bærer i seg abstrakte og dype implikasjoner til en allmen virkelighet der kvinner konfronteres med både det virtuelle og aktuelle.
Denne utstillingen leter etter et mangfold av måter å undersøke miljøer og sosiale strukturer om kvinner, i samtidskunstens mange uttrykk. Alle fire kunstnere tar eksklusivt utgangspunkt i sin nære virkelighet og omgivelser, og diskuterer kvinners ‘små gestuser’, for deretter å videreutvikle det estetiske eller kreative utgangspunktet til å stille spørsmål ved herskende ideologier. Dette er et presserende tema i lys av betydningen kvinnefrigjøringen fikk i Norge og representerer nettopp det punktet der det kvinnelige perspektivet berører samtidskunsten.
Reference: FRAC Nord-Pas de Calais, Collection 2001-2010 #3
Sayoko Nakahara, Curator
(H+F Curatorial Grant, FRAC Nord-Pas de Calais, France)
Utstillingen undertittel ‘der den minste bevegelse blir til en episk hendelse’ har mange referanser. Blant disse finner vi filmen ‘Hunger’ (2008), som sitatet er hentet fra, regissert av den britiske kunstneren Steve McQueen, som sier: En odysse der den minste bevegelse blir til en episk hendelse og kroppen blir det siste våpen en kan protestere med. Filmen dreier seg om et fengselsopprør blant IRA sympatisører i 1981 ved Maze fengselet i Nord Irland.
IRA fangene prøvde å tilkjempe seg politisk status hos de britiske styresmaktene ved hjelp av fysisk hadling; de nektet å vaske seg og ta til seg føde. Lederen av opprøret, Bobby Sands, døde etter 66 dagers sultestreik. Filmen beskriver, slik overskriften antyder, hvordan et lite menneske kan reagere og kjempe mot samfunnet, og hvordan et presserende tema kan skape bevissthet hos publikum for en sak og situasjon.
Utstillingen ‘der den minste bevegelse blir til en episk hendelse’ sammenfaller med hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. Feminismens historie og kontekst beskrives i to andre essay i denne katalogen, men noen konkret politisk referanse eller praktisk opposisjonell reaksjon mot samfunnet er ikke utstillingens tema. Kunst er ikke et substitutt for politisk handling; i denne utstillingen er formålet heller å tolke feminismen i lys av et samtidig kunstuttrykk.
I tillegg til nye verk av de tre bergensbaserte norske kunstnerne Nina Grieg, Bo Magnus og Gitte Sætre viser også utstillingen et enestående videoverk av den svenske kunstneren Klara Lidén; ‘Ohyra’ (2007), innlånt fra samlingen FRAC Nord-Pas de Calais i Frankrike. Dette verket påvirker utstillingens tema og gir den et ytterligere internasjonalt preg.
Klara Lidéns videoverk ‘Ohyra’ består av et minimalistisk drama over fire minutter i kjøk kenet hennes i Stockholm. Filmet i sort/hvitt med fast kameravinkel fremstår kunstneren som skremmende militant aktivist som klager over sin manglende evne til hverken å få betalt husleia eller ha trygg grunn under føttene. Verket beskriver sivil ulydighet og frustrasjon, angst og bitterhet, samt en stadig pågående kamp mot sosiale konvensjoner.
Lidén rister av seg kulturelle forventninger om hvordan mennesker er forventet å opptre og slipper sin kreative energi fullstendig løs. Hennes ‘gestus’ i performancen viser det politiske engasjementet i handlinger og spontane valg, som hun genialt manipulerer for å få fram sitt budskap. Hun har en enestående evne til å få vektlagt styrken i det enkle og de frigjørende kvalitetene ved å ta grep om situasjonen hun befinner seg i. Hun omskaper det dagligdagse ved en kvinne på et kjøkken til en scene for en aktivist og derved utvikler hun også instinktivt en vital representasjon.
Gitte Sætre samler støv som kunstnerisk strategi. Hun fotograferer husstøv; hår, fiber, skitt, mugg, midd og bakterier i en lang serie av fotografier. Det er avfallet, selve essensen av moderne menneskers daglige liv, som symboliserer vår tilværelse som mennesker; et personlig mikrokosmos som avslører vår private virkelighet og handlinger. Samtidig representerer det et biologisk vesen som kan vokse, ese ut og formere seg for så å gjenoppstå i en ny form.
Dersom man definerer den tradisjonelle kvinnerollen til i hovedsak å bestå av rengjøring innebærer verket en kraftig kritikk av kvinners identitet. Sætre klarer dessuten å sublimere dette kontroversielle standpunktet til estetikk. Det intense forholdet til støvet og urenheten, innprentet i henne fra barnsben av, gjennomgår en metamorfose og gjenoppstår som teatralske stillsbilder, effektivt fanget gjennom linsen i et avansert kamera og ved bevisst kontroll med blenderåpningen. På denne måten klarer hennes indre blikk å skape resonnans hos betrakteren.
Bo Magnus viser 96 portretter av kvinner som har vært viktige for kvinnefrigjøringen fra 1800- tallet og framover. Hun projiserer digitale bilder, i hovedsak samlet fra internett, til transparente akrylflater og avtegner ansiktene med hvite nyanser i løpet av noen minutter på hver flate, som øyeblikksbilder. Malingen flyter slik den vil og er ukontrollert. Bildene blir flyktige og interaktive; de viser ulike fargenyanser og lysvirkninger basert på hvor i rommet betrakteren befinner seg.
Figurene representerer arven fra feministisk historie, men Magnus unngår å peke hverken på navn eller meritter disse kvinnene har oppnådd. Hun opptas kun av det visuelle, sammensetningen av ansikter. Dette verket er ikke bare en serie portretter men langt mer et radikalt billedlig eksperiment. Den overveldende ansamlingen av ansikter kan sammenlignes med Gerhard Richters ‘48 Portraits’ (1972), i den forstand at alle figurene er kvinner. Imidlertid vil fargespillet i verkene hennes tilsløre og forvanske det krystallklare innholdet.
Med en fargepalett på mer enn 250 farger maler Nina Grieg ved hjelp av et typisk kvinnelig medium, øyenskygge. Selv om øyenskyggen skaper sterke farger på en kvinnes ansikt, avgir den på papiret en helt annen og mye mer delikat valør. Fargene skaper også sterke graderinger og virkninger gjennom de mange lagene som legges på. Metoden kan forstås som de mange betydningene handlinger kvinner utfører i samfunnet har, og kan ses på som et symbolsk for disse.
Grieg går gjennom en prosess der hun samler motiver fra en rekke ulike kilder: aviser, bøker, filmer og egne fotografier. Hun velger bilder intuitivt og spørrende og tar også bilder ved hjelp av et webkamera. Originalbildene kamufleres i arbeidene hennes gjennom bruken av øyenskygge som visker ut konturene i objektene. De subtile penselstøkene kunstneren bærer i seg abstrakte og dype implikasjoner til en allmen virkelighet der kvinner konfronteres med både det virtuelle og aktuelle.
Denne utstillingen leter etter et mangfold av måter å undersøke miljøer og sosiale strukturer om kvinner, i samtidskunstens mange uttrykk. Alle fire kunstnere tar eksklusivt utgangspunkt i sin nære virkelighet og omgivelser, og diskuterer kvinners ‘små gestuser’, for deretter å videreutvikle det estetiske eller kreative utgangspunktet til å stille spørsmål ved herskende ideologier. Dette er et presserende tema i lys av betydningen kvinnefrigjøringen fikk i Norge og representerer nettopp det punktet der det kvinnelige perspektivet berører samtidskunsten.
Reference: FRAC Nord-Pas de Calais, Collection 2001-2010 #3